Denne siden er dedikert til artikler som sier noe om grendas historie. Mye er hentet fra Årbøkene i Beiarn, men endel er også skrevet av Velforeningens medlemmer.
Klikk på overskriften eller på “Les mer..” for å lese hele historien.
Agnesli – den første bosetting i Ytre Beiarn
Skrevet av Torunn Slettvold, 25. april 2005.
Men udenfor Gilleskaalen aabnes en Fiord
Som Beyeren kaldes, hvis Egner og Jord
De boende Finner betræder
Et Folk, som seg nærer af Ager og Quæg
Og haver saa vit fram for lappen en Stræg
De siunes lidt finer’ i Sæder.
Slik ser Petter Dass for seg en del av Beiarn’s befolkning en gang på slutten av 1600-tallet.
(Skrevet av Bjørn Nordland, 12. april 2005.)
Det må ha vært på begynnelsen av femtitallet, og det gamle kraftverket
var i full gang. Men det kunne være lite vann i tørre perioder både vinter
og sommer, og en eller annen kom på den ikke uventede tanke å demme
opp Sandvatnet for å lage et magasin.
Kvinnene i Ytre Beiarn skaffer grenda veilys.
Skrevet av Steinar Olsen, 31. mars 1984.
“Vi innretter oss etter lokalbåten, så møtene holdes de kveldene båten ikke anløper Ytre Beiarn.”
Litt om skole og fritid på Øynes
Skrevet av Steinar Olsen
I samfunnet ute på Øynes hadde vi selvfølgelig egen skole med fellesundervisning av flere klasser samtidig, og med stadig skiftende lærere. Jeg tror jeg hadde 11 forskjellige lærere i løpet av min 7-årige folkeskole.
Fortalt av Alma Sandvik
Vi begynte på skolen det året vi fylte 8 år. Vi hadde ikkje fast skole. Nei, et år var skolen på Nordland og et anna år gjekk vi til Øynes. Det var det de kalla omgangsskole. Skoledagen begynte klokka 9, og viss eg no ikkje huskar feil, så heldt vi på til i 4-tida. Sånn gjekk vi i to veker, og så hadde vi fri i like lang tid.
Av Erik Gabrielsen
For mange virker det nokså utrolig at det ikke er mer enn rundt 40 år siden folk i Beiarn fikk elektrisk kraft. Men så nytt er det faktisk, og svært mange minnes den dagen parafinlampen kunne henges bort og det fantastiske lyset fra den elektriske pæren overtok. De første i Beiarn som kunne nyte godt av dette fremskrittet, var folk på Nordland, Øynes og Sandvik.
S.H.G.
Åttringen ble kjøpt hos en helgelending som i følge Sverre Veiåker het Petter Angelsen. Henry Jentoft var sammen med Robert Selfors og Hilmar Veiåker og henta båten i Sørvågen etter at den forrige eieren hadde avsluttet fisket våren 1935, og den var god å seile med, sier Henry Jentoft.
Jeg tenker ofte tilbake på min barndom, og da er det en ting som står meg sterkt i minne. Min far, Lars Birkeli var saueskinn feldmaker.
Isen i Beiarfjorden hindret mang en lokalbåt å komme inn til Tvervik. «Beiarisen» ble et begrep, og ekspeditør Einar Larsen mente at anløpsstedet burde ha sitt eget skilt.
Jeg har mye å takke Ungdomslaget for hva jeg lærte den tiden. Jeg var også formann i mange år, men nå er det bare minnene tilbake.
Øynes og Nordland måtte i kne for overmakta.
Det var snakk om veg, mye snakk i mange år, men det ble med praten. Det ble påbegynt en veg fra Tvervik utover vestre siden av fjorden, og omsider kom den så langt som til Svartnes.
På femtitallet kom det mange “erstatningslærere” til Øines skole. De fleste ble bare det ene året, og dro så videre til andre oppgaver. Mine planer var også å legge meg opp penger for å kunne studere videre, men slik ble det ikke.
Et sammendrag laget til siste skoleavslutning på Øynes i juni 1968. Av den siste læreren på Øynes skole,Margit Marie Øines.
