Historien om en åttring

S.H.G.

Historien har gått sin gang også i de fire årene vi har arbeidet med årbøkene for Beiarn. Gammelåttringen er med i historien. Først hadde den sin glanstid på Lofothavet i en tid da det var få mannlige beiarværinger som ikke en eller annen sesong deltok i fisket.

Åttringen ble kjøpt hos en helgelending som i følge Sverre Veiåker het Petter Angelsen. Henry Jentoft var sammen med Robert Selfors og Hilmar Veiåker og henta båten i Sørvågen etter at den forrige eieren hadde avsluttet fisket våren 1935, og den var god å seile med, sier Henry Jentoft. Den var i drift under fisket i Lofoten til våren 1940.

Siden ble den et nødvendig, viktig bindeledd mellom Øynesfolket og omverdenen. Den var ekspedisjonsbåt og fraktet folk og varer fra og til Beiarbåten, – mange slags kolli, post, gamle og unge folk, syke og friske i all slags vær.

Så kom dagen da åttringen ble overflødig også til dette bruk. Den ble satt på land inntil Steinar Olsen overtok den med tanke på restaurering.

I årboka vår for 1982 hadde vi et bilde av åttringens formodede siste reis, innpakket i plast for å fraktes innover til bygda for mulig reparasjon. «En uverdig sorti», skrev Steinar Olsen, som overlot båten til Beiarn kommune med håp om at den skulle bli tatt vare på og bevart som det minnet den var om tidligere tider.

Lenge stod den i hus og ventet på at noe skulle skje. Så ble Beiarn Båtbyggeri etablert i 1983, og nå har de unge båtbyggerne Trygve Moldjord og Jøran Hemminghyth restaurert åttringen og gjort den klar for videre ferd inn i historien. Nå skal den stå til beskuelse ved den gamle prestegården på Dokmo. Den er kommet til heder og verdighet igjen, og nå kan vi vise et adskillig triveligere bilde av båten.

 

 

 

 

 

 

 

 

Beiaråttringens siste tur fra Beiarn Båtbyggeri til bygdetunet på Dokmo. Mannskap her er Arne Larsen, Carl Einar Isachsen og høvedsmann en av de gamle gastene: Yngvar Didriksen.
Foto: Torbjørn Osbakk.

En av dens tidligere gaster, Henry Jentoft, har skrevet et hyllingsdikt til Gammelåttringen. For mannskapet betød båten noe mer enn en død, forarbeidet farkost, og vi som ikke har prøvd Lofothavet i åpen båt i strev for å skaffe utkomme, kan bare ane hvordan det var. Men vi er glade for at åttringen er berget og fortsatt med i historien.

Til gammel åttringen

Du er kaut nå GAMMELÅTTRING der du står og vis deg fram,
blank og fin omtrent som den gang du var ny.
Det var godt at du ble redda fra fornedrelse og skam
og du kan så gjerne være krønsk og kry

For du var en del av livet på det barske Lofothav,
det var det som var ditt rette element -.
Og historien bekrefter at du fylte tidens krav
til en fiskerbåt på havet eminent.

Med din styrevøl i neven til en uredd høvedsmann
og et mannskap som sto på for felles sak,
jog du fram for brune seil i storm og sjøsprøyt, brott og brann,
eller roddes fram i stilla tak for tak.

Mange karer har hatt plass på dine tofter i sin tid,
men de fleste har for godt lagt åran inn -.
De er ferdig med seilasen, siste båra har de ridd
og fått kvile i fra sjørokk og fra vind.

Noen av de gamle gaster som fremdeles er igjen
og som trassig ennå tråkker livets sti,
hilser deg med takk og glede gamle åttring, kjære venn,
fylt av minner fra en tid som er forbi.

Henry Jentoft (En av gastene)

 

 

 

 

 

 

 

Kilde: “Årbok for Beiarn 1984”, Beiarn Historielag, 8110 MOLDJORD
Hjemmeside: http://historielag.beiar.net

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *