Smalahove-kultur i Ytre Beiarn

(Referent Sverre Andersen.)

Sent på høsten 2005 var alt igjen klart for å gjenoppleve en (glemt?) gammel kultur i Ytre Beiarn. Det var klart for en forhåpentligvis kulinarisk opplevelse
på Ungdomshuset.

Dette kom i sving med at Torunn og Sverre (endelig) flyttet fra Vestlandet til
sitt kjære Øynes. Vi er begge to lidenskapelige smalahove-nytere og spekulerte på hvordan vi skulle få flere med på dette.

Torunn begynte å snakke om ”jul-Anders” skikken fra de gode, gamle dager.
En del av denne skikken var å spise smalahove, den gang kanskje også som
de ”smalahovegildene” vi kjenner i dag. Som tenkt, så gjort, Torunn tok opp tiltaket med velforeningen og fikk ja, dette måtte vi kunne prøve.

Smalahover ble bestilt på vestlandet, planleggingen startet, innbydelser ble
sendt ut og påmeldinger kom inn. Sverre dro til Odda ”på sine raske føtter” og
kom tilbake med en kasse full av delikatesser, 44 kg. Og stor overvekt i flybagasjen.

Fredag var vi full båt fra Kjøpstad som i vinterlig vær stevnet mot ”det forjettede land”. Alle i kjempestemning, unge og eldre. Ole-båt fikk mye mer passasjerer enn han var vant til på denne årstiden, han lovet å få oss trygt fram og tilbake.
Vel framme gikk alle til sitt for å fyre opp de ”svine kalde husan” for å få det levelig, tror det gikk bra med de fleste.

Tidlig lørdag morgen ble det fyrt opp i begge de gamle ( og farlige ) ovnene på Ungdomshuset, og det ble sprengfyrt utover hele dagen. Det ble etter hvert klart for oss at vi kunne klare oss med spisesalen så vi kunne konsentrere oss om å få det varmt der. Det var dugnad med skrelling av poteter og tillaging av annet tilbehør. Men den festligste dugnaden hadde nok han som fikk det ærefulle oppdraget å lage i stand gløgg, kånemoren var frempå og advarte: ”ikke lag han for sterk, husk at det kan være glatt ute”.

Det var en glad, men svært spent gjeng som samlet seg rundt bordet utpå kvelden, det fristet nesten til å sitere salige Petter Kjelle som i en sa: ”da va gamle og onge i lag, utan haor og eigne tenner”. De fleste hadde ikke testet den annonserte delikatessen før, derav den intense, lett nervøse stemningen.

Vi startet med den før omtalte gløggen og det så ikke ut til at noen tok synlig skade. Så ble det sang og trekkspill, deretter kastet vi oss ut i det store vågestykket. Noen så skeptiske ut, andre direkte redde mens noen lyste av forventning. Det ble litt undervisning i dissikering, uttak, forberedelse og nytelse av auga og alle de andre godbitene. Etter hvert, selvsagt også lett påvirket av smalahovedram og juledrikk (les øl), hørtes det åpenbare godsukk av nytelse og det måtte stadig mer smalahover på bordet. Ingen fare, det var store mengder i grytene.

Måltidet ble stadig avbrutt av skåling og sang samt en og annen tale, ja det ble til og med utdelt bestikkelser fra formannen i velforeningen til arrangementkomiteen samt kokkene. Meningen med dette var forhåpentligvis å oppfordre til gjentakelse neste år.

Alt i alt hadde vi en fin kveld sammen i det gamle Ungdomshuset på årstid da det ikke lengre er så mange flere på landet enn våre kjære Tor og Helge.

Nå er det satt opp tid for nytt ”blot” i år 2005 og jeg tør vedde ganske mye på at vi i år må ta i bruk salen for å få plass til alle, har ikke hørt noen som har blitt skremt – tvert i mot mange som sier at i år skal også vi være med.

Vel møtt til alle ”Ytre Beiarn fans” til høsten, la oss sammen ”kjakabeinet gnaga”.

Se bilder fra festen her.

En tanke om “Smalahove-kultur i Ytre Beiarn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *