Jeg er jo født og oppvokst i Ytre Beiarn, og så gammel at jeg husker de gode gamle dager. Det er ikke så mange igjen av oss som gjør det! Vi hadde skole, butikk, båtekspedisjon, post, alltid godt vær, og alle var gode venner. Vi (de) bygget kraftverk og kraftlinje, ungdomshus og butikk, og alle sammen deltok etter beste evne og satte pris på det de fikk til. De bygget hytter på fjellet som var i flittig bruk, de hjelp hverandre i vanskelige situasjoner, og de hilste på hverandre og gikk på kaffebesøk. Alle samlet seg i Gara når dampen kom og post og varer med den, der var det alltid åpent hus uansett tidspunkt og alle hjalp til med ekspedisjonen. Det var skytterlag og ungdomslag, vi hadde fester og samlinger.
Etter hvert kom jo den uunngåelige avfolkingen, de unge dro bort til utdannelse og arbeid, og jeg med dem. Det var litt trist å se at det snart ikke var lys i noen hus, og bare de dokk veit holdt det hele i gang. Men så var det desto mer gledelig å observere den etter hvert aktive velforeningen, jeg kjente godt en av foregangsmennene i den. Det ble liv og samhold igjen, og de årlige sommerfestene var vel et høydepunkt. Jeg var en gang på en sånn, artig å se gamle kjente, en koselig kar spilte trekkspill og jeg danset med Olaug, og husket med glede tilbake til kveldene på scenen med henne, Steinar og framfor alt Harry— uff nå ble det trist igjen.
Men i alle fall gode minner. Det var jo litt kappestrid mellom Øynes og Nordland. Vi hadde vel de største gårdene og den eneste flate åkeren i bygda. Øynes hadde posten, butikken, skolen og ungdomshuset. Og Gara, som var på en måte midtpunktet. Men alle var venner, hilste på hverandre og gikk på kaffebesøk.
Uten å kjenne godt til det, og uten å komme nærmere inn på det, tenker jeg litt på hvorfor blir det krig i verden så ofte? Trenges det bare en oppvigler eller må det flere til?
Med inderlig ønske om en fredelig verden, inne og ute…
Bjørn Nordland